”En gang i tiden la en elv ut på en reise og kom til ørkenen. Istedenfor å forsvinne, likte den sin ensomhet og spredte sin vannkilde ut i et delta og skapte naturens største og vakreste kaleidoskop. Det ble kjent som Okavango og naturelskere kalte det juvelen av Kalahari”.
Mokoroene venter
Det er tidlig morgen i Botswana. Solen jobber fortsatt med å komme seg høyt på himmelen når vi ankommer startpunktet for reisen inn i Okavango-deltaet.
Et par struts tripper lett forbi bilen. Noen sebraer gresser rolig på en liten, grønn flekk. Insektene surrer og koser seg i det brede spekteret av planter i alle former og størrelser som vokser i deltaet. Det hele er litt forunderlig – og magisk.
Hva i all verden!
Lettere overrasket, eller mildt sagt sjokkert, blir vi stående å se på båtene på sandbanken.
Er det en slik vi skal begi oss ut på elven i?
Båten, eller mokoro som den heter, ser relativt råtten og synkeferdig ut. Ikke mindre bekymringsverdig når de som skal styre båten sitter og tømmer mokoroen for vann.
Guiden forsikrer om at det er helt trygt.
– Den største faren er flodhester som gjemmer seg i sivet, for de kan velte båten så lett som bare det fortsetter han.
Når jeg ser på mokoroenes tilstand tenker jeg at en øyenstikker som lander på kanten kan tippe farkosten.
Har jeg valgt å foreta en reise på Okavangos elver i dette fartøyet, skal jeg gjennomføre det også.
Stemningsfullt på elven
Telt, soveposer, mat, drikke og ryggsekker lastes om bord. Vi går opp i den lille uthulte trestammen. Båtføreren Joseph står bakerst og styrer båten med én lang stokk.
Trestammen jeg sitter i viser seg å være magisk: Stødig og trygg. Ikke en dråpe vann kommer inn mens vi glir sakte gjennom det høye gresset. Noen sommerfugler med fargerike vinger flyr forbi. Solen henger som en knallgul sirkel over oss. Joseph begynner å synge. Med en fantastisk klar og sterk stemme strømmer ordene ut på et språk jeg ikke forstår noe av, men stemningsfullt og vakkert er det.
Okavango-deltaet er verdens største innlandsdelta og ligger nord i Botswana. Elven har sin kilde langt, langt inne i fjellene i det sentrale Angola. Derfra renner den sakte ned mot Botswanas brede landskap. Reisen tar hele fire måneder.
Okavango-elven når aldri havet. Den synker ned i Kalahari-platået og former en gigantisk oase i den gylne ørkenen. Over nitti prosent av vannet fordamper, men først har det gitt liv til naturen, dyrene og menneskene.
Deltaet består av en rekke øyer i ulike størrelser og det er noen faste vannveier. Andre vannveier er litt mer variable siden de kun flyter når det er mye vann. Kjennetegnet på en fast vannvei er at det vokser papyrus langs dem. Veien vi følger er full av dem, og de fungerer som en slags veiviser.
Overnatting i deltaet
Litt rasling i sivet resulterer i at pulsen stiger noen hakk. Ingen flodhester å se. Kanskje de flyttet seg litt i motsatt retning? Noen minutter senere får jeg besøk i morokoen. En liten, og meget skremt, fisk lander i fanget mitt. Han banker med halen og ser på meg med store, livredde øyne. Jeg skvetter nok enda mer enn ham, løfter ham forsiktig opp og sjøsetter ham igjen. Joseph ler og sier at dette var noe utenom det vanlige.
Vel fremme på en liten sandbank går vi i land og teltene settes opp. Kokken starter med middagen og snart fylles sprer duften av lokale retter seg utover landskapet.
Joseph tar oss med noen meter utenfor leiren og viser frem toalettmulighetene. Det er ganske enkelt: Ta med deg spaden fra leiren, kom til denne plassen, gjør det du må og fyll igjen hullet ditt. En forsvunnet spade indikerer at toalettet er opptatt.
Når mørket ankommer må han få beskjed slik at vi får følge på dobesøket. Han forsikrer den engelske damen om at de alltid står med ryggen til.
Etter leggetid er det strengt forbudt å gå ut av teltet! Løver, hyener, sjakaler og andre rovdyr lusker i området. Det er med andre ord bare å knipe igjen til morgenen kommer.
I nattens mulm og mørke
Natten kommer fort her i Okavango-deltaet. Leirbålet spraker behagelig og sender varme stråler mot oss mens det knitrer i den lune natten. Til slutt får vi beskjed om å legge oss. Det er tidlig opp neste dag.
Soveposen varmer godt. Det er magisk å ligge her, midt ute i den afrikanske bushen, med ville dyr som naboer.
Jeg bråvåkner og kryper litt sammen i soveposen. Brølet fra en løve, som høres meget misfornøyd ut, runger gjennom natten. Tassing i gresset og så flere brøl. Litt svett blir jeg, med tanke på at det bare er en tynn teltduk mellom meg og savannens hersker. Håper løven ikke er for sulten…
Neste dag vekkes vi av Joseph, som ”banker” på teltduken og informerer om at det er fem minutter til frokosten er klar. Den smaker fortreffelig, inntatt på trestammene. Solen har så vidt har nådd tretoppene.
– Hørte dere løven i natt? spør Joseph.
Alle nikker bekreftende.
– Den har gått gjennom leiren. Jeg skal vise dere potavtrykkene når dere har spist.
Små er de absolutt ikke, disse potene som ruslet gjennom leiren i nattens mulm og mørke. Heldigvis stod ikke turister på menyen hans i natt.
Til fots i villmarken
Joseph slenger geværet på ryggen og vi begir oss ut på en fottur i Okavango. Landskapet er mektig imponerende. Dette er så absolutt en oase. Store termitt-tuer stikker opp overalt, fugler sirkler over oss på jakt etter frokost og noen antiloper observerer oss fra buskaset.
Vi kommer over en gigantisk hodeskalle, alt som er igjen etter en elefant som har vandret over til de evige beitemarker. Joseph er et vandrende stort leksikon og han innvier oss i Okavangos mange hemmeligheter.
Fotturen avsluttes ved en innsjø hvor noen flodhester koser seg i morgentimene. De ser ikke så farlige ut der de dupper i vannoverflaten, men blir de først sinte så stakkars den det går utover. Plutselig bryter en av dem ut med et stort ”pruuuust” og det bobler rundt ham.
Jammen er vi så heldige at noen av dem bestemmer seg for å ta turen opp på land også. Ifølge Joseph skyldes det at jorden er myk og varm.
Vi sitter fast i Okavango
Tilbake til leiren hvor alt er pakket ned og lastet om bord i mokoroene. Det er på tide å vende tilbake til sivilisasjonen. Med tungt hjerte forlater vi dette vakre området. Tenk om alle dager kunne vært som disse.
Mokoroen glir sakte gjennom vannet og vi venter spent på hva som vil dukke opp rundt neste sving. Noen frosker kvekker samstemt i det høye sivet, som om de vil ta farvel med oss.
Eventyret er over, men en siste liten overraskelse venter oss på kjøreturen tilbake til byen.
Den allerede godt overfylte bilen kjører seg fast i den myke sanden og tipper faretruende over mot høyre. Alle mann ut – bare å sette i gang med å grave. Til slutt må sjåføren og guidene bite i det tørre gresset og hente hjelp. En lokal bonde kommer med en traktor og bilen blir tilslutt frigjort fra sanden. Det minner om en arkeologisk utgravning.
Tilbake på asfaltert vei innser jeg at eventyret i Okavango er over.
Bare Okavango er Okavango!Afrikansk ordspråk
Verdt å vite:
- Det anbefales å fly til Maun om du skal til Okavango-deltaet
- I Okavango kan du se flodhester, gnu, sebra og bøffel. Løver og hyener er også ofte sett på øyene.
- Overnattingstur i mokoro anbefales varmt. Kombiner med safari i Chobe nasjonalpark og et besøk til Victoria Falls.
- Botswana er best å besøke i den tørre perioden (april til oktober) når dyrene samles rundt vannhullene og langs elven.
Mer inspirasjon til Botswana:
Safari i Chobe nasjonalpark
På vandring med Sanfolket i Botswana
En guide til Chobe nasjonalpark
Det er en gepard på panseret
