Det er et kjent syn fra India: Fullstappede tog hvor folk henger på utsiden, slapper av på taket eller sitter i døråpningen. Overfylte, kaotiske og gammeldagse. En sort eim av røyk brer seg som et teppe rundt og bak toget, som spyr ut en vemmelig lukt.
Tog er et utbredt transportmiddel i India og jernbanenettet dekker praktisk talt hele landet. Det sies å ha en lengde på 63 140 km og skal være det fjerde største, nasjonale jernbanenettverket i verden. Hvert år transporteres over syv milliarder mennesker rundt om i India med tog.
En togreise i India er en opplevelse – på godt og vondt.
Nattog fra Agra til Umaria
Det er hektisk på stasjonen i Agra og ikke enkelt å finne rett perrong. En behjelpelig mann i turban og med langt, langt skjegg viser vei.
Togstasjonene i India er et av de mest fascinerende steder du kan være. Fylt til randen av mennesker, bagasje og varer stablet over alt, og det er ofte en ku eller tre som gumler søppel eller sover.
Vi er samstemte i avgjørelsen om ikke å sette sekkene på perrongen. De forblir på ryggen. Perrongen fremstår like giftig som avfall fra et kjernekraftverk. Den er dekket av matrester, søppel og «vannpytter». Langs og over togskinnene løper rotter på størrelsene med en liten hund. Dunsten av urin svir litt i nesen.
Som de eneste ikke-lokale på perrongen får vi en del oppmerksomhet fra sarikledde kvinner og menn med turban.
Situasjonen blir enda festligere noen minutter senere da en dame kledd i en flott sari forlater venninnene. Det vil si at hun flytter seg noen meter til siden. Løfter litt på sarien, setter seg på huk og en ny «vannputt» pryder perrongen. Må man, så må man.
En halvtime etter planlagt avgang skimtes sorte røykskyer og hører toget – lenge før det ankommer stasjonen. Bremsene skriker av ren utmattelse. Toget er endelig her. Perrongen våkner til live. Indere i alle aldre og størrelser kjemper seg frem til døren (det er faktisk dører på dette toget). Dette er nemlig siste tog til Umaria på lang, lang tid.
Vesker, kofferter, esker med mat og drikke blandes sammen med sarier og turbaner i et fargerikt kaleidoskop. Støynivået stiger betraktelig. Vi avser situasjonen og holder oss litt i bakgrunnen. Ingen vits å risikere armer, bein eller tenner i kampen om å komme først inn på toget. Vi har reserverte senger. Hvorfor stresse?
Null stjerner
Endelig om bord!
Latteren sitter løst da vi ser kupeen. Den er eldgammel, nedslitt og forfall. Et altfor stort antall bittesmå senger er klemt inn for å få med flest mulig passasjerer.
Lukten av gammel tåfis blander seg med ny. Svettelukten fra de kjempende inderne resulterer i små brekninger.
Toalettet er et hull i gulvet, møkkete og mindre fristende. Døren kan ikke låses.
Forhenget og teppet på sengene dateres tilbake til da India fikk sin uavhengighet i 1947. De har nok heller ikke vasket siden. Jakke og sko beholdes mens vi sover.
Sengene er bitte små. Med mine 164 cm får jeg akkurat plass til å strekke meg ut. Det er verre for reisefølget, som skal få sine 176 cm inn i sengen. Med tanke på at togturen er på 13,5 time, kan dette bli slitsomt for knær og rygg.
I tillegg må bagasjen dele seng med deg.
Men det er en morsom opplevelse.
Etter hvert som toget tøffer av sted blir du vant til lukten og snorkelydene. Skal vi på toalettet må vi være to slik at én kan passe døren. Ikke rør noe som helst den (korte) tiden du er der inne. Våtservietter og toalettpapir er et must å ha med.
Til tross for alt dette uvanlige sammensuriet av lukter, lyder og brekninger, ble det faktisk noen timers søvn. Toget humper og skrangler av sted gjennom det indiske landskapet og natten.
Den som sover…
Når man er på tur må man forvente at uforutsette ting kan skje. Denne togturen ble ikke noe unntak.
Da vi ankommer stasjonen i Umaria har konduktøren (hvis eneste jobb er å åpne dørene slik at folk kommer av og på) sovnet! Det er to konduktører i hver vogn, én for hver side av vognen, men han på ”vår” side sov visst så søtt.
Dermed kom vi ikke av toget, men stod ferdig med sekkene på og vinket farvel til Umaria. Sjåføren som skulle hente oss klokken 05:35 ble stående igjen alene han stakkar.
Vi fortviler ikke sååå mye. Den meget våkne konduktøren kjefter og smeller på sin, nå halvvåkne kollega. Sistnevnte er også ganske lei seg. De ringer til ”stasjonvokterne” på neste stopp og informerer om vår situasjon. Som et plaster på såret får vi te og kjeks. Sengene våre var allerede okkupert av andre, så vi blir sittende på golvet ved dørene de neste 40 minuttene.
Vi kan ikke annet enn å le av hele situasjonen. Det blir en veldig tidlig telefon til min indiske venn som arrangerte turen. Sjåføren som står i Umaria må jo få beskjed om at vi kommer – dog noen timer senere enn planlagt.
Bremsene på toget skriker nok en gang. Nå er det to konduktører som åpner dørene for oss.
Perrongen er, bokstavelig talt midt i ingenmannsland og består av en betongblokk på 3×3 meter.
Vi har ingen anelse om hvor vi er, annet enn 40 minutters togreise fra Umaria.
To smilende herrer kommer oss i møte, og viser frem skiltene sine. De er de berømte ”stasjonvokterne” som skal bistå bortkomne nordmenn.
Reisefølget mitt tenner en røyk, men får streng beskjed om at det ikke er lov å røyke på perrongen. Hun må gå ned fra betongen.
Fra ingenmannsland til Umaria
Jakten på å skaffe oss en bil som kan kjøre oss tilbake til Umaria er i gang. Jeg har medlidenhet for den stakkaren som ble vekket fordi en annen sov på jobb.
Vi sitter der vi, på sekkene våre og ser på soloppgangen mens vi venter. En ku kommer traskende forbi perrongen, foretar dobesøket rett foran oss og etterlater en mindre forfriskende ruke. Noen minutter senere kommer en sarikledd dame, bøyer seg raskt og i en håndfei plukker opp kuas avfall. Den putter hun i veska og går videre.
Ikke lenge etterpå ankommer bilen og en litt trøtt sjåfør ønsker oss velkommen til India. Våre nye venner insisterer på å bli med til Umaria. De vil være sikre på at vi kommer trygt frem og at sjåføren fortsatt står der. Med en kjøretid på rundt én time blir vi godt kjent med våre hjelpere.
Endelig fremme i Umaria, hvor en meget bekymret sjåfør venter. Våre nye venner insisterer på at vi sender en melding når vi er fremme på lodgen. Vi takker for hjelpen og vinker farvel.
Togturen gikk ikke helt på skinner, men den førte oss ut på nye eventyr!
Mer inspirasjon til India:
På reise gjennom Jungelboken
Mumbais utendørsvaskeri
Indias gylne triangel
