Ching Mei! Ching Mei!
Stille. Det ropes igjen. Høyere denne gangen.
Plutselig er det bevegelse mellom trærne og frem stikker et sort og hvitt hode. Den store, ullete skapningen rister på både hode og kropp og stirrer rolig på oss. Du kan nesten se at hun tenker at vi mennesker, vi maser sånn. Hun snøfter litt og setter seg boms ned og griper en bambuspinne og begynner å knaske.
Pandavokteren roper igjen:
Ching Mei!
Denne gang lokker han med gulrot og bambusbrød. Da er det lettere å få bjørnens oppmerksomhet. Sakte rusler hun mot oss, for deretter å dumpe ned på den store baken, rett foran oss. Strekker fram en stor labb og tar nådig imot brødet.
Endelig er pandaen tatt på alvor
Jeg befinner meg i Wolong Panda Center i provinsen Sichuan i Kina. Senteret ligger langt oppe i fjellene, rundt to timers kjøretur fra byen Chengdu. Jeg skal tilbringe noen uker som frivillig på senteret og gleder meg enormt til å bli bedre kjent med pandaene.
På grunn av de store sørgeringene rundt øynene ser den sorte og hvite bjørnen alltid så trist ut. Den ser også litt hjelpeløs ut, der den sitter og gomler bambus dagen lang.
Men nå ser heldigvis fremtiden for pandaen lysere ut enn den har gjort på mange tiår. Kinesiske myndigheter (og resten av verden) har tatt den godmodige kosebamsen på alvor og jobber iherdig med å redde den utrydningstruede arten. Pandaen har fått flere leveområder og er i dag isolert i seks fjellområder i Kina. I dag er antallet oppe i 1 850, som lever i det fri, og det jobbes hardt med å utvide antallet.
Min jobb som frivillig
Hun er aldeles ikke stygg, Ching Mei, der hun stirrer på meg med sine vakre øyne. Flytter den store kroppen litt og klør seg på baken. Legger hodet bønnfallende til siden og rekker frem labben igjen. Hun vil gjerne ha litt mer brød. Det er vanskelig å si nei til de bedende øynene.
Ikke det at hun lider noen nød, for hun får epler, gulrøtter og bambusbrød tre ganger om dagen. I tillegg er det fullt av bambusstenger i innhengningen, for pandaer kan fortære mellom 12-38 kilo bambus om dagen. I gjennomsnitt bruker pandaen 14 timer per dag bare på spising.
Jobben min inkluderer å forberede mat tre ganger om dagen slik at pandaene får den nødvendige næringen.
En annen oppgave innebærer å gjøre rent i innhegningen. Det er ganske store mengder med ”avfall” som må vekk hver dag. Enkelte ganger lurer jeg på om pandaen bruker like mye tid toalettbesøk som på spising.
Selv grundig research kan gi overraskelser
Før jeg reiste til Kina som frivillig hadde jeg gjort grundige undersøkelser på nettet for å finne en seriøs aktør. Valget falt på et amerikansk selskap (i henhold til informasjon på nettet). Anmeldelsene var meget bra og all korrespondanse gikk raskt og smertefritt.
Programmet lovet overnatting, måltider, transport, arbeid med pandaene samt opplæring og informasjonsformidling på laboratoriet. Frivillige ville også bli orientert om hver panda som er bosatt på senteret og hvordan senteret jobber for å sette pandaene tilbake i det fri. Alle ansatte snakker engelsk. Det var mulig å tilbringe fritiden i laboratoriet for mer opplæring.
Snakk om å trå feil og dundre nedover motorveien i motsatt kjørebane!
Jeg ble riktignok hentet som avtalt på flyplassen i Chengdu og kjørt til senteret. På kontoret blir jeg (sammen med to engelske jenter) ønsket velkommen på gebrokkent engelsk, og endelig vist til rommene våre.
Jeg var forberedt på at det var kaldt i fjellet, men selv ikke fleece jakke, ullsokker og varmeflaske holdt meg varm om natten. Rommene var uten varme, sengetøyet fuktig og vannet i dusjen iskaldt. Ledninger hang og slang på badet, og det var fare for elektrisk sjokk de gangene jeg dusjet. Vannet i vasken fungerte ikke. Toalettet var et hull i bakken og papiret måtte kastes i kurven, som for øvrig ikke ble tømt som avtalt.
Uansett hvor mange ganger vi sa ifra, ble ingenting gjort noe med. Kanskje ikke så merkelig, siden omtrent ingen snakket engelsk. I løpet av fjorten dager var ingen andre enn meg inne på rommet.
Skal man le eller gråte?
Maten bestod av sammenklistret ris med noen kokte salatblader til. Enkelte dager fikk vi servert en slags suppe til middag, men det var ytterst sjelden. Måltidene var ensformige, smakløse og nesten uspiselige.
Noen ganger lurte vi til oss noen epler og gulrøtter fra pandaene, om de ikke spiste all maten som vi hadde med til dem. I løpet av de 14 dagene jeg var der, raste jeg ned fem kilo. Nettene ble tilbrakt hutrende under et fuktig pledd, med smaken av mammas hjemmelagde middag i munnen.
En av de engelske jentene fikk nok etter to dager og reiste hjem.
MEN – når jeg først befant meg så langt oppe i de kinesiske fjell, omgitt av et vakkert landskap og med pandaer som bestevenner, bestemte jeg meg for å gjøre det beste ut av situasjonen.
Pandapasser og engelsklærer
Vi hadde fått tildelt hver vår panda, som vi hadde hovedansvaret for under arbeidsperioden. Min het altså Ching Mei, som jeg koste meg med flere timer om dagen.
Hver frivillig blir også tilegnet en pandavokter, som bistår oss i arbeidet. Yang Jei, som var Ching Meis faste vokter, kunne tre ord på engelsk så vi slet litt med å kommunisere. Heldigvis fant vi tonen. Mellom mating og rengjøring bistod jeg ham med engelskopplæring. Han noterte flittig i en utslitt skrivebok.
Mens jeg satt og beundret pandaen som spiste, ruslet rundt eller hang opp ned i trærne, måtte jeg le. Borte i kroken hans hørte jeg gjentatte ganger bread, apple, carrot og clean. Ingenting å si på innsatsen i alle fall. Etter mine to uker med ham var det ingen tvil om at ordforrådet hans var sterkt utvidet.
Slik gikk nå dagene.
Hutring, banning og en rumlende mage om natten. Koselige stunder med mating og rengjøring og beundring av pandaene om dagen.
Jepp, jeg ble lurt
Ved avreise fikk vi presentert en regning for maten, som skulle være inkludert. Frem og tilbake, kjefting og smelling på kinesisk og engelsk. De nektet å kjøre oss til flyplassen om regningen ikke ble betalt. Ikke at det var den store summen å snakke om, men i papirene fra organisasjonen står det svart på hvitt at alle måltider er inkludert. Det var det altså ikke.
Da pengene ble overrakt endret holdningen seg fullstendig. Vi får hver vår pakke med diplom, informasjonshefter om pandaer (på engelsk) og en pin. Den ble mottatt med litt sur ettersmak i munnen, som også kan skyldes frokosten siste dag.
Vel hjemme i Norge, etter å ha spist og spist i flere dager for å gjenvinne energien, sendte jeg en lang klage til organisasjonen. Svar: Denne e-postadressen eksisterer ikke. Telefonnummeret var ikke lenger i bruk.
Fem kilo lettere, med milde frostskader på fingre og tær og to tusen dollar fattigere, satt jeg der. Samtidig setter jeg opplevelsen meget høyt, for det var en uforglemmelig opplevelse å få jobbe tett på de vakre og sjarmerende pandaene.
Et minne for livet
Angrer jeg? Ikke i det hele tatt! Jeg tar med meg erfaringen og går videre med livet. Kiloene er tilbake, fingre og tær fungerer som normalt og de dårlige minnene har forduftet, så å si.
Nå minnes jeg (stort sett) bare de fine stundene, hvor pandaene tumlet rundt, gomlet bambus, klatret i trærne og rakte fram en labb og ba om mer mat.
Det sies at om du berører hodet til en panda vil det bringe deg lykke. Rører du ved skulderen får du fred og trygghet.
Ching Mei og jeg dannet et bånd og jeg fikk ta på både hode og skulder, så da er jeg nok sikret både lykke, fred og trygghet i mange år fremover!
Pandaen:
- Den skjønne skapningen lever kun i Kina, der den er totalfredet.
- Pandaen er ensomme dyr atferdsmessige og omgås stort sett bare andre pandaer i paringstiden.
- Pandaen er dagaktiv og har ikke vintersøvn.
- Pandaen bruker mellom 10-16 i døgnet på å spise, og favoritten er bambus.
- Pandaen er rødlistet hos IUCN.
Les mer: 25 interessante fakta om pandaen
Mer inspirasjon til Kina:
Langt ute på landet i Kina
Spis deg gjennom Kina
