Gorillatrekking i Bwindi

Tåken sniker seg nedover i dalen. Den omfavner de frodige tretoppene, smyger seg mellom trestammene og glir lett bortover bakken. Solens siste stråler forsvinner over de høye fjelltoppene. Sjimpansenes god-natt-rop gir gjenlyd i dalen.

Stillheten og freden senker seg over jungelen. Jeg sitter på balkongen og speider utover riket. I Bwindi Impenetrable nasjonalpark har dyrene falt til ro for natten. Selv sliter jeg med å finne natteroen. Jeg er altfor spent på morgendagen, hvor gorillatrekking står på programmet.

Gorillaene venter!

Jeg våkner før både sjimpanser, fugler og gorillaer. Kroppen sitrer av spenning, og det er så vidt jeg klarer å snøre støvlene. I dag er den store dagen! Gorillaene venter (forhåpentligvis).

En siste sjekk i sekken for å se om alt er med: Vannflaske, regnjakke, kamera, ekstra batteri, minnekort, pass, hatt og hansker.

Matpakken utleveres i resepsjonen. Sjåføren Robert har allerede sørget for at vandrestavene ligger i bilen. Den fem minutter lange kjøreturen til inngangen av Bwindi nasjonalpark føles som en evighet.

Vel fremme blir vi møtt av lyden av sang og musikk. Lokale kvinner ønsker velkommen på ugandisk, med tradisjonelle sanger som skal gi lykke på ferden gjennom jungelen. Spente turister nyter showet, men alle er litt rastløse. Det er jo gorillaene vi er kommet for å se!

Registrering er utført, passene fremvist og tillatelsen godkjent. Så deles vi inn i grupper, hver med en guide og en bevæpnet ranger (viltvokter). Det avholdes et kort informasjonsmøte – hvor alle får streng beskjed om at vi er her for gorillaenes skyld – IKKE motsatt.

Familien Rushegura

Vi skal møte familien som bærer navnet Rushegura, som består av 16 individer. Dette er en av de største gorillagruppene i Bwindi, og de holder til i Buhoma-området. Navnet Rushegura kommer fra en plante som vokser i området.

Siden gruppen har en tendens til å holde seg i nærheten av parkens hovedkvarter, er det en kortere vandring enn til de andre gorillagruppene. Jeg er ganske glad for at vandretiden er mindre enn 5 timer. Men guiden vår forteller at det er ingen garanti – gorillaene er tross alt ville dyr.

Denne gruppen har også vandret utenfor parken, og vi blir fortalt at en gruppe turister hadde gorillafamilien utenfor teltene hele natten. Må ha vært litt av et syn å våkne til!

Men vi skal på gorillajakt selv – heldigvis!

Et tett samarbeide

Før vi begir av oss av sted inn i jungelen, informerer guiden om at de som ønsker kan få med en bærer (porter). Bærerne er lokale, og inntekten går til familien. Arbeidet går på rundgang i landsbyen slik at alle familiene får mulighet til ekstra inntekt.

Vi har egentlig ikke behov for en bærer, men ser viktighet av prosjektet. Bruk av bærere er et samarbeid med lokalsamfunnet og nasjonalparkene, iverksatt av myndigheter og ansatte i parkene.

En del av inntekten fra gorillatillatelsen brukes også på å holde kurs og opplæring av barn og voksne i lokalsamfunnet slik de lærer at samspill mellom mennesker og dyr/naturen fører til en bærekraftig og stabil inntekt. Etter at dette prosjektet ble iverksatt har parken hatt en drastisk senkning av ulovlig jakt fra landsbyboere. De siste årene har det heller ikke vært noe krypskytteri av gorillaer i Bwindi.

Josef skal ta vare på oss, og han er både blid og omsorgsfull. Han tar den lille sekken min og lover at jeg er i trygge hender.

Terrenget er til tider både bratt og glatt (takket være store nedbørsmengder natten før). Med en gang det går litt oppover, er Josef på plass med en hjelpende hånd. Jeg svelger stoltheten og tar imot med et smil. Han vil jo bare godt.

Da stien flater seg litt ut, forteller han litt om seg selv; han er gift og har tre barn på 11, 7 og 2 år. To jenter og en gutt. Stoltheten lyser når han forteller om barna sine, og hvor viktig det er for ham å ha jobben som bærer. Nå kan han forsørge for den lille familien sin med egne penger.

Eventyret har begynt

Oppover og oppover. Tiden går, og guiden pusher på. Vi er seks personer i gruppen (det kan kun være åtte personer i hver), som strever oss gjennom en tettpakket jungel. Tykke slyngplanter og kratt omringer oss. Klimaet er behagelig. Landskapet er tett, men krysses stadig av stier tråkket opp av dyrene som lever i skogen, noe som gjør turen lettere.

Viltvokteren danner baktroppen, bevæpnet i tilfelle han må skyte et skremselskudd. Det hender at elefanter eller andre dyr kommer litt for tett på.

Svetten siler og pusten blir tyngre. Spenningen stiger. Alle venter på at guiden skal stanse og fortelle at gorillaene er i nærheten.

Midt i en skråning, hvor vegetasjonen er så tett at hva som helst kan skjule seg i buskaset, møter vi to sporfinnere (trekkers). Gorillaene forflytter seg på dagtid og slår leir om natten. Tidlig om morgenen sendes det ut sporfinnere (trackers), som finner gorillaenes overnattingssted og følger gorillaene på sin vandring. De kommuniserer med viltvokteren i hver gruppe, slik at vi lettere skal finne gorillaene.

Guiden smiler, gir beskjed om at alle sekker må legges igjen hos sporfinnerne og bærerne, mobiletelefoner må skrus av (eller settes på lydløst) og vi må være stille.

Gorillaene er bare noen meter unna!

Øyeblikket vi har ventet på

Rushegura-gruppen har stoppet for å hvile. Et par hunngorillaer sitter fornøyd og plukker blader fra trærne, og bryr seg ikke det døyt om oss mennesker. En mamma legger hånden over øynene for å ta seg en blund, men holder fortsatt et lite øye med minstemann som er i ferd med å utforske noen trær ikke langt unna. Et par av de eldre ungene lekeslåss, og en tenåring vifter med en grein. Hvem han slåss mot, er ikke godt å si.

Jeg har akkurat vandret et par timers tid gjennom regnskogen på jakt etter akkurat dette øyeblikket! Nå føler jeg utmattelse, eufori, ydmykhet og vill glede. Kjenner at tårene kommer. Den litt strabasiøse vandreturen er glemt. Jeg nyter øyeblikket hvor jeg står så nærme en av verdens vakreste skapninger: Fjellgorillaen!

Så kommer sjefen

Plutselig kommer selveste sølvryggen stormende. Han bykser rundt, dytter et par andre gorillaer ut av veien, stopper. Sølvryggen dunker hendene mot brystet. Det gir gjenlyd i skogen. Det er viktig å vise hvem som er sjefen i jungelen.

Vi har akkurat hilst på Kabukojo, lederen av flokken. Familien består av 16 individer; fire sortrygger, fire voksne hunner, tre tenåringer og fire babyer – og Kabukojo – selvfølgelig.

Navnet hans betyr «den med mange arr», og han overtok ledelsen i 2014 da den tidligere lederen, Mwirima, døde. Kabukojo har en yngre bror, Kalembezi, som hjelper til med å holde orden i gruppen.

Glemt er tid og sted. Det er gorillaene som gjelder. Bare å sitte her og se på dem i sine naturlige omgivelser, er som et mirakel.

Minstemann er litt ustø der han stabber etter mamma. Broren leker seg i trærne, og den tyske turisten er rent så uheldig og får en (god) dose gorillatiss på seg. Dagens leksjon er altså at man ikke skal stå under treet der gorillaen leker.

Guiden smiler. Det gjør ikke tyskeren…

For en opplevelse!

Aldri har én time gått så fort! Like fort som det startet, er det over. Guiden ber oss om å trekke oss tilbake. Vi må returnere til bærerne – og virkeligheten. Til en verden uten gorillaer.

Samværet med gorillaene er en intens, men uforglemmelig opplevelse. Den koster, men er en investering for livet. Det er nemlig ikke hvem som helst som kan si de startet dagen med å se en sølvrygg vise seg frem.

Et møte med de utrydningstruede fjellgorillaene er noe av det største du kan oppleve i dyreverdenen. Det er bare 880 av dem igjen i det fri. Heldigvis jobber parkvokterne og myndighetene tett med lokalbefolkningen, slik at de også deltar aktivt i kampen om å bevare disse unike skapningene.

Nedturen er – bokstavelig talt – en nedtur. Ingen er klare til å forlate gorillaene, men regler er regler. Du har kun lov til å tilbringe én time med gorillaene.

Jungelens frodige trær og busker henger over oss, solen sliter med å bryte gjennom. Det er helt stille, akkurat som skogen føler vårt vemod. Vi stopper for en liten drikkepause, og Josef er bekymret. Han spør hvorfor jeg (og jeg er ikke redd for å innrømme det) gråter.

Jeg snufser, tørker noen tårer og forteller at det er gledestårer. Han smiler om mulig enda bredere og er fornøyd med at jeg falt for «den andre familien» hans. Josef er nemlig like glad i gorillaene som meg.

Vel nede ved hovedkvarteret får vi høytidelig utlevert hvert vårt diplom, som bevis på at vi har gjennomført gorillatrekking – og overlevd, som guiden sier med et smil.

Det er litt vemodig å ta farvel med guiden, viltvokteren og Josef. De har bidratt til å gi oss en magisk, spektakulær og uforglemmelig opplevelse.

Et møte med gorillaene er det som kalles et perfekt samspill mellom dyr og mennesker!

Fakta om fjellgorillaen

Leveområder
Virunga-fjellene i DRC Kongo og Rwanda og Bwindi nasjonalpark og Mgahinga Gorilla National Park i Uganda.

Høyde
Gorillaen kan bli opptil 180 cm

Vekt
90-200 kg

Tilstand
IUCN rødliste: Kritisk truet (CR)

Trusler
De største truslene er tap av leveområder på grunn av avskoging og utbygging av infrastruktur og ulovlig jakt. Men gorillaene trues også av overføring av sykdommer fra mennesker og av at områdene de lever i er preget av politisk uro. Det er også et problem at krypskyttere sjelden straffeforfølges.

Nå truer også klimaendringene fremtiden til verdens 1069 fjellgorillaer.

Mer inspirasjon til Uganda: 
10 gode grunner for å reise til Uganda
Møt sjimpansene i Uganda
I sjiraffenes rike
Neshornets kamp for å overleve