Rudyard Kipling skrev en av verdens mest berømte bøker, Jungelboken, i 1894. Vi har vel alle drømt oss vekk til jungelen, til Mowgli, Bagheera, Baloo og Shere Khan. Spesielt sistnevnte fascinerer. Tigre er magiske skapninger – det ypperste vesenet i jungelen.
Med en slitt kopi av Jungelboken i ryggsekken, satte jeg av sted mot India – og tigrenes rike.
Fra Agra til Umaria til Bandhavgarh
Etter en lang togreise fra Agra til Umaria, med lukten av indisk tåfis, svette og noen dager gamle matpakker i nesa, går jeg av toget. En smilende sjåfør, med lilla turban på hodet, og ansiktet gjemt bak et enormt skjegg, møter meg på perrongen.
Solen har enda ikke brutt gjennom skydekket, og vi er visst de eneste som er våkne. Han lemper ryggsekken inn i bilen, åpner galant døren for meg og så bærer det av sted til hotellet.
Frokosten som venter dufter godt, og smaker enda bedre. Enda mer verdsetter jeg dusjen som kommer etterpå. Den åtte timer lange turen med nattoget var ikke akkurat av ypperste kvalitet. Jeg er ganske sikker på at verken kupeen eller sengeteppene er blitt rengjort siden toget tok sin jomfrutur en gang tidlig på 1900-tallet.
Nydusjet og utslitt treffer jeg sengen og sovner omtrent før jeg har lagt hodet på puten. Det tar på å kjøre lokaltog i India!
Les mer: Togturen som sporet av
Jungelen kaller
Klokken er ”litt for tidlig” for en som er på ferie. Uret viser 04:20, og det er nesten som om klokken håner meg da alarmen ringer. Jeg nærmest snubler ut døren av rommet mitt og finner veien i mørket til resepsjonen. Kaffe og te står klart – en oppvekker før jungeleventyret begynner.
Selv om det er mai, er det faktisk meget kaldt. Inn i bilen, hvor sjåføren Paul (som han kaller seg slik at turistene skal kunne uttale navnet hans), smiler bredt og spør om jeg er klar til å møte jungelens farer. Jeg gir ham to tomler opp og så bærer det av sted mot nasjonalparken Bandhavgarh.
Parken ligger midt i India, i et avsidesliggende hjørne av fattige landsbyer. På en støvete landevei rekker Paul og jeg og bli nærmere kjent. Han forteller ivrig om alle de magiske opplevelsene han har hatt med tigere og parkens andre dyr. Denne fyren klarer virkelig å skru opp forventningene.
Bandhavgarh nasjonalpark
Parkens viltvoktere sjekker at alle tillatelser er i orden. Endelig er safarien i gang!
Grålysningen begynner å gi slipp og solen dukker så vidt frem mellom tretoppene. Den kaster et behagelig varmt lys utover det vakre landskapet, og reflekterer i de mange (og enormt store) edderkoppnettene som henger mellom trærne. Kjære vene – noen av skaperne av disse kunstverkene er større enn hånden min! Fantastiske fotomotiver, men jeg vil helst ikke ha noen av disse edderkoppene inn i bilen.
Paul kjører rolig rundt i parken. Sjarmerende apekatter våkner til live i morgentimene, og fordriver apestreker med hverandre. Fuglene kvitrer ”god morgen” og ”velkommen” fra tynne greiner i de høyvokste trærne. Hjortedyrene gresser rolig rundt oss, noe som med andre ord er en indirekte beskjed om at det ikke lusker noen Shere Khan i nærheten.
Bandhavgarh nasjonalpark strekker seg 105 kvadratkilometer utover, og fikk status som nasjonalpark i 1968. Parken er spesiell. I andre nasjonalparker skal man ha flaks for å se tigere – her må man nesten ha uflaks for å gå glipp av den stripete katten. Reservatet har antagelig flest tigere i hele verden, med en tiger for hver 4,77 kvadratkilometer.
Området var opprinnelig et privat jaktreservat for maharajaen av Rewa. På 1960-tallet donerte regenten området til den indiske staten. Siden den gang har Bandhavgarh, og naboparken Kanha, vært hovedaktører i Indias ambisiøse tigerprosjekt.
Jungelens ypperste vesen
Plutselig bråstopper Paul. Så hardt at jeg nesten slår ut noen tenner i seteryggen hans. I skogkanten står det en flokk hjortedyr, med ørene på stilker. Lederen av flokken utstøter noen varsellyder: Det er én eller flere tigere i nærheten!
Jeg kjenner en iling nedover ryggraden. Skal drømmen gå i oppfyllelse?
Paul kjører sakte fremover. Hjortene roer seg, varselropet forstummer. De gresser igjen, men blikkene er årvåkne og ørene fortsatt høyt oppe. Tiden går. Jeg spaner etter skygger i buskaset, og mener bestemt at jeg skimter en hvit haletipp i det mannshøye gresset.
Så plutselig, i det vi runder en sving: Midt i veien foran oss står det en åpenbaring av en skapning på fire bein. Selveste Shere Khan – lys levende. Han puster rolig, gjesper litt og strekker de store potene fremfor seg og krummer ryggen.
Han gjesper igjen og viser gapet, titter i vår retning og viser at han ikke er det minste interessert i vårt nærvær. Vi har ikke noe annet valg enn å vente til ”Kongen” flytter seg. Dette er hans domene og territorium – vi er bare gjester.
Alt føles så uvirkelig. Tiger! Dette er jungelens ypperste vesen. Det strammer seg i brystet og jeg kjenner jeg får tårer i øynene. Paul smiler om mulig enda bredere enn meg, men hans smil skyldes min glede. Tigeren bryr seg ikke en døyt om min entusiasme. Han bare står der, som den skjønnheten han virkelig er.
Et minne for livet
Jungelbokens landskap er blitt virkelighet. Det er ikke lenger bare beskrivelser på sidene eller illustrasjoner i boken. Jeg titter rundt meg og ser jungelkledde høyder, vannfall og gressletter. Her finnes samtlige av figurene fra boken: Bjørnen Baloo, tigrene, leopardene, ulvene, villhundene, hjortene, de indiske gasellene, apene og fuglene. Dette paradiset overvåkes av en 400 meter høy klippe med en 2000 år gammel, forvitret og tilvokst palassruin på toppen, omgitt av tigerspor. Kongen av Bandhavgarh satt selv her og speidet utover riket sitt. I dag tilhører ikke lenger området de tobeinte, men de stripete på fire poteter. La oss håpe at det forblir slik, så generasjoner som kommer senere også kan få oppleve Shere Khan i sitt rette element!
Møtet med tigeren fremstår som litt uvirkelige. Det mektige kattedyret er nesten som å se en enhjørning eller sjøuhyret Nessie. Bare at de stripete kattedyrene er virkelige. Jeg har sett dem – og jeg kan fortsatt ikke helt tro det er sant…
Bengaltiger
- Bengaltiger, også kjent som kongetiger, er den mest tallrike og kjente tigerarten. Den lever i India, Kina, Bhutan, Bangladesh, Burma/Myanmar og Nepal. India har den største bestanden.
- Det karakteristiske stripemønsteret varierer fra ett dyr til det neste, og fra en side av kroppen til den andre. Ingen tigere har identiske striper.
- Hanntigere har ofte en krage av lengre hår rundt nakken.
- Oversiden er alt fra rødoransje til okerfarget, mens undersiden er hvitaktig. Kroppen har en serie med striper som er svarte eller mørkegrå.
- Bengaltigeren kan veie over 250 kilo og måle nesten tre meter fra hode til hale.
- Bengaltigeren er nasjonaldyret i både India og Bangladesh.
- Det er mellom 2000 – 2500 bengaltigere igjen i verden og kampen om å bevare tigerbestanden utkjempes hver dag. I 1973 startet indiske myndigheter Project Tiger, et nasjonalt prosjekt som skal bevare tigrene slik at de fortsatt kan herske i jungelen.
- Tigerne trenger desperat hjelp så hvorfor ikke bli Tiger Fadder hos WWF?
Tigeren er en av de lettest gjenkjennelige, mest fryktede og mest beundrede dyreartene på jorden. Den er også en av de mest truede. På IUCN er det merket som «Sterkt truet».
Tigeren er truet av både illegal jakt og tap av habitat og byttedyr.
Mer inspirasjon til India:
Indias gylne triangel
Mumbais utendørsvaskeri
