Lille Albania. En gang ett av verdens mest lukkede land. Okkupert, invadert og beleiret. Fyrstedømme, republikk og kongerike. Fasistisk, kommunistisk og fritt. Rik på historie, kultur, natur og opplevelser.
Det viser seg at Albania er både spennende, sjarmerende og litt sprøtt.
Opphenting av en antikvitet
Vi befinner oss i Saranda, sør i Albania. De fleste turistene har funnet veien til stranden. Vi derimot trasker forbi hoteller, butikker, overfylte søppelkasser og halvferdige bygninger til bilutleieselskapet.
Etter litt frem og tilbake om utlevering av bilen, får vi nøkkelen. En Suzuki Wagon 9 skal bli vårt hjem de neste dagene. Overraskelsen er stor da vi ser bilen. Det er langt fra det vi bestilte. Et surt svar fra utleieren informerer om at dette er den eneste ledige bilen.
Bilen det er snakk om er langt fra en nyere utgave. Heller et gjenværende element fra årtier tilbake.
Men som han som overleverte den sa: It is very clean, yes?
Vi konstaterer at bilen er ren. Der stopper gleden. Sentrallåsen fungerer ikke, viftene vipper opp og ned, kløtsjen er tyngre enn bakenden til en flodhest og motoren er ganske så høylytt. Imponerende nok har bilen til og med kassettspiller. Klassifisering: Antikvitet.
GPS var ikke å oppdrive så det blir old school, med kart. Vi håper veiene er godt skiltet.
Målet for dagen er å kjøre langs kysten og opp til hovedstaden Tirana. Ifølge han som overleverte bilen, er det en kjøretur på fem timer. Vi er ikke langt utenfor Saranda før vi fastslår at fyren tok feil.
Aldri i livet om fem timer er nok. Veien svinger hver tjuende meter, fra høyre til venstre, venstre til høyre, høyre til venstre – oppover og nedover, oppover og nedover. Enkelte av svingene er nesten nitti grader, og farten er lav. Ikke at vi har noe valg, i den lille metallboksen, som skriker om nåde i enkelte bakker. Selv i første gir…
Bay of Palermo
Kjøreturen tar oss gjennom et vakkert landskap og små landsbyer hvor befolkningen utfører sine daglige gjøremål.
Første stopp er Bay of Palermo, med et besøk på Palermo Castle. Det første som møter oss er en restaurert kirke, som ifølge kildene ble bygd av Ali Pasha til en av hans koner. På de falleferdige bygningene rundt kan man fortsatt skimte kommunismens slagord.
Palermo Castle ligger på en halvøy, med flott utsikt over bukten. I fjellsidene kan du skimte en rekke bunkere, et vanlig syn når du farter rundt i Albania.
Besøket i fortet er fort unnagjort, og inkluderer store bueganger, mørke rom og en vandretur blant kanonene på toppen av forsvarsverket.
Høyere og høyere kjører vi, og plutselig befinner vi oss i et helt annet landskap. Det karrige og litt tørre landskapet erstattes med store, grønne trær som ruver over oss i det vi kjører inn i Llogoraja nasjonalpark. Fjelltoppen Cika ruver med sine 2045 meter, og det blir til og med merkbart kjøligere.
Her har befolkningen tydelig smaken for det søte liv, og bod etter bod tilbyr honning på krukker i alle størrelser. Kuer, geiter og hester rusler i sakte tempo langs og i veien, så her gjelder det å ta det med ro rundt svingene.
På vei mot Tirana
Endelig motorvei. Vår lille metallboks gir alt den har når det endelig er en rett strekning på mer enn 200 meter. Gasspedalen er presset så langt ned at det er fare for at den skal gå gjennom gulvet. Motoren har fått fornyet energi og skriker av glede mens girspaken jubler over å få stå i ett gir i mer enn noen sekunder. Dessverre var vår glede over fartsgrense på 100 kilometer litt for optimistisk. Bilen vår orker ikke mer enn 90, og vi må bare akseptere at bil etter bil suser forbi.
Det er nok å se på underveis. Selgere med ferske grønnsaker sitter i veikanten (på motorveien), kuer gresser på åkrene, halvferdige bygninger og små byer.
Vi merker at vi er blitt bortskjemte med GPS og Google Maps. Det er litt utfordrende (men også gøy) p navigere etter kart igjen. Kartet stemmer nemlig ikke alltid overens med avkjøringene som vises på skiltene.
Tirana dukker stadig opp på skiltene. Skal du rett frem er det ikke noe problem. Utfordringen kommer i rundkjøringene. De er det mange av i Albania. I rundkjøringene er det ikke alltid skilt som viser hvilken avkjøring som gjelder. Gjetteleken er i gang. Kartet er ikke alltid til å stole på. Noen ganger blir det feil, som resulterer i at vi må snu og prøve neste avkjøring.
Flere utfordringer
Endelig dukker Tirana opp foran oss. Et tydelig bevis på at Albania er i utvikling, for byen fremstår som meget moderne. Halvferdige bygninger og slite hus erstattes med moderne bygninger som huser Coca Cola, Ferrari og en rekke andre internasjonale kjeder på vei inn til sentrum.
Nok en utfordring venter når vi skal finne hotellet. Kartet over Tirana i guideboken har listet alle gatenavn på albansk. Skiltene i byen derimot, er på engelsk. Logikk, gjetting og en stor dose flaks er oppskriften for å finne hotellet.
Situasjonen blir ikke bedre av masse veiarbeid og en rekke enveiskjørte gater – akkurat der vi har lyst til å svinge opp eller ned.
To politibetjenter skaper glede. Endelig noen vi kan spørre! Vi svinger inn bak de to stramme betjentene, peker på kartet. De på sin side peker iherdig på et skilt som tydeligvis sier at det ikke er lov å parkere eller stoppe for å be om veiforklaring.
Jeg peker på ham og på kartet. Han peker på skiltet – sintere og enda mer iherdig. Nok en gang peker jeg på han og på kartet. En maktkamp er i gang. Politibetjentene snur ryggen til og går. Tusen takk for hjelpen.
En moderne hovedstad
Vi trøster oss med at vi får se mye av Tirana. Enkelte steder får vi se mer enn én gang. Til slutt finner vi hotellet.
Jolly Hotel ligger sentralt til ved torget Avni Rustemi og er et sjarmerende lite sted. Rommene er forholdsvis små, men det er rent og pent, trivelig og hjelpsom betjening og god frokost.
Tiranas historie strekker seg tilbake til 1614 da den ble grunnlagt av den osmanske hærføreren Sulejman Pasha. Først på 1920-tallet ble byen virkelig seende ut som en hovedstad, takket være utbredt innflytelse fra Italia. De bygde et stort torg, som i dag bærer navnet Skanderberg-plassen, oppkalt etter landets nasjonalhelt Gjergj Kastriota (Skanderberg).
Det er naturlig å starte utforskingen av Tirana på nettopp denne plassen. Her ruver en statue av nasjonalhelten, hvor han sitter høyt til hest og skuer utover. Den store plassen er også hjem til moskeen Et’hem Bey og det flotte Klokketårnet fra 1820.
Tilbake til kommunismens tid
I Albania gikk overgangen til kommunistisk diktatur raskere enn ellers i Øst-Europa. Enhver Hoxha overtok som landets statsleder i 1943, en stilling han beholdt til sin død i 1985.
Fra 1978 var Albanias grenser helt stengt, og diktaturet ble stadig mer undertrykkende. Ved hjelp av terror og summariske henrettelser av påståtte krigsforbrytere og «fiender av folket» sikret myndighetene seg full kontroll. Politisk opposisjon ble umulig. Fengsler og tvangsarbeidsleire ble fylt med titusener av politiske fanger.
I Tirana kan du oppleve landets historie i Bunk’Art 2. På 1980-tallet bygde det kommunistiske styret bombesikre tunneler under Ministry of the Interior, som har huset politistyrkene i hundre år. Turen ned i de trange korridorene og rommene gir et godt innblikk av landets historie, illustrert med bilder, forklaringer, klær og andre objekter.
Tilbakeblikkene starter i 1912, da Albania fikk sin uavhengighet fra det osmanske riket, så gjennom den italienske okkupasjon på 30-tallet og til den tragiske perioden fra 1944 til 1991. Dui besøker avhørsrommene, cellene, kontorer, soverom og kommunikasjonssenteret for deretter å bli «desinfisert» i vaskerommet som skulle benyttes ved en eventuell atomkrig.
I Tirana ble statuene av Lenin og Stalin fjernet på 1990-tallet. Betongpyramiden bygd som mausoleum for Hoxah står fortsatt. I dag er det langt fra slik den tidligere kommunistdiktatoren hadde sett for seg; forfallen, slitt og full av graffiti.
Avslutte besøket på Kafe Komiteti, hvor kommunismens nostalgi sitter forankret i veggene. Den herlige kafeen er møblert og dekorert med originalt interiør fra albanske hjem fra 70- og 80-tallet.
Neste stopp: Berat
Bilturen fortsetter til Berat, som ligger vakkert til ved foten av Tomori-fjellene og ved bredden av Osum-elven. Byen er en av de eldste i Albania, grunnlagt rundt det 6.århundre f.Kr. Den minner om en sveitsisk alpeby, med små hus som klamrer seg fast i fjellsiden, trange smug og brosteinstrapper.
Over byen vokter Berati Castle, et citadell som i dag er bebodd og byr på en rekke små butikker og restauranter.
Det er en liten utfordring å finne Nasho Vruho, det lille Bed & Breakfast-stedet vi skal overnatte. Etter mye trasking i små smug og opp og ned glatte brosteinstrapper, banker vi endelig på døren.
Nasho Vruho er et sjarmerende sted, hvor eierne ikke vet hva godt de kan gjøre for gjestene.
Selv guidebøker tar feil
Sulten gnager og vi bestemmer oss for å prøve en av restaurantene som er anbefalt i guideboken. Turen tar oss opp på festningsverket og til restaurant Klea.
Det viser at den som skrev denne anmeldelsen må har drukket altfor mye raki. Her er det verken utsikt over dalen, vennlige ansatte, god service eller et stort utvalg velsmakende mat.
Vi stirrer rett inn i naboens blikktak og den kvinnelige eieren er i et så dårlig humør at det skremmer oss litt. Utvalget er elendig, de har omtrent ingen av rettene som står på menyen. Da vi endelig får maten, som garantert er rester fra forrige uke, og varmet i mikroen minst tre ganger, er vi ikke sultne lenger. Selv kattungen vi ble venner med, avstår fra å spise. Vegetarretten min var full av kjøtt, som da den endelig kom, ble servert med en dommedagsmine.
For å gjøre det hele komplett: Det begynner å regne. Ikke mild yr, men som en syndeflod uten sidestykke. Så sitter vi der da. Pirker litt i maten, med en hals som brenner fra den elendige rakien, og stirrer på naboens tak. Kattungen har sovnet i fanget mitt. Paret på bordet ved siden ser like oppgitte ut som oss. De pirker også i maten og rynker på nesen.
Tilbake på Nasho Vruho er det medlidenhet å få fra vertene. De bestiller et par pizzaer til oss. En halv time senere kommer et litt svett pizzabud, som en gave fra himmelen. Pizzaene smakte fortreffelig!
Ting går ikke alltid etter planen
Da vi kommer ned til bilen for å fortsette eventyret, er den stengt inne. Albanske sjåfører har ingen problemer med å både dobbel- og trippelparkere. At de stenger både veien og fortau har visst heller ingen betydning.
Politimannen trekker litt på skuldrene og rister på hodet. Luen skyves litt bakover, og han spør på haltende engelsk om vi kanskje kan vente til sjåføren kommer tilbake? Heldigvis for oss så har eieren sittet og spilt sjakk med noen venner i parken rett ved, og kommer ilende til for å flytte bilen.
Det viste seg at dette var dagens første utfordring – og langt fra den mest alvorlige.
Vi er på vei mot Gjirokastra. Etter å ha ligge bak en traktor noen kilometer, ser vi frem til endelig å kunne gi gass på motorveien. Gleden er kortvarig. Vårt lille «fartsvidunder» har fått nok av sightseeing i Albania. Sakte, men sikkert gir den tapt.
Der står vi. I stekende sol på en relativt øde motorvei. Et eller annet sted mellom Berat og Gjirokastra. Omgitt av alt og ingenting. Den ene bilen etter den andre suser forbi. Ensomme, på en veiskulder i Albania.
Etter flere telefoner til selskapet i Saranda sier eieren at han skal sende en tauebil og en ny leiebil. Det kan ta noen timer. Selvfølgelig.
Her sitter vi. En hane galer ikke langt unna. En illsint hund svarer på tiltalen. Mekanikeren med tauebilen ringer og lurer på hvor vi er. Samme sted som tidligere. Et eller annet sted på motorveien mellom Berat og Gjirokastra. Rett ved et gult hus. Om det hjelper.
Endelig dukker han opp. En reddende engel i møkkete skjorte og slitte olabukser. Capsen på snei. Et solid håndtrykk og et stort smil. Noen minutter senere står vår lille metallboks på lasteplanet. Vi sitter i førersetet, klemt sammen. Kan ikke annet enn å le.
Det var den dagen
Verkstedet ligger rundt en halvtimes kjøring tilbake i retning Berat – selvfølgelig. Leiebilselskapet varsler om at det tar minst et par timer før den nye bilen ankommer. Vi finner en «kafé» bare noen meter nedenfor verkstedet. Dingler med beina mens vi ser bilen settes på løftebukken. Tre mekanikere setter i gang operasjon redd-meg- om du kan.
Vi sitter på harde stoler, rett ved en gjennomfartsvei. Omgitt av alt og ingenting. Suger inn eksos og evig motordur.
Tre timer senere ringer vi leiebilselskapet igjen. Den bilen som skulle komme til oss fikk motorstopp. De har sendt en annen bil. Det tar bare noen timer. Tålmodigheten (og humøret) settes virkelig på prøve.
Tiden går. Sakte. Men den går. En ny telefon til leiebilselskapet. Den andre bilen som var på vei, fikk problemer med girspaken. Han er god til å fortelle skrøner.
Mekanikeren på verkstedet vinker på oss. Bilen er ferdig reparert. Vi kan kjøre den tilbake til Saranda. Der står en ny og flott bil klar til oss. Han har snakket med eieren av leiebilselskapet.
Han forklarer at det bare var et lite problem med bensintilførelsen. Lite problem?
Vi har sittet og sett på at den lille sølvkulen vår ble plukket fra hverandre til skjelettet. Gutta på verkstedet har jobbet i herdig i seks timer. Oljeflekker på armer og ansikt viser at de har vært over, under og inne i både bil og panser. Det lå flere bildeler strødd rundt bilen vår enn det er deler i butikken deres.
Vi har ikke annet valg enn å ta bilen og kjøre tilbake til Saranda.
Gjirokastra – endelig
Tror du vi fikk ny bil?
Nei da. Han hadde ikke flere biler inne. Jeg kommenterte litt ironisk at det er nok fordi de alle er på verksted.
Men, til tross for noen set-back, skal ikke det ødelegge ferien vår. Krysser fingrene for at bilen holder resten av uken og setter kurs mot Gjirokastra.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor byen har fått en plass på UNESCO sin verdensarvliste.
Gamlebyen er et eksepsjonelt vitnesbyrd tidligere tider, og den oser av sjarm. Bosetningen der dagens by ligger oppstod rundt et citadell, som i dag ruver over byen, og lokker besøkende fra hele verden.
Citadellet ble påbegynt i siste halvdel av 1200-tallet. Med utspring i denne militærposten vokste det frem en liten by i løpet av 1300- og 1400-tallet. I 1419 ble byen erobret av osmanene, og det er deres arv som er bevart her.
På hjemveien legger vi turen innom The Blue Eye, eller Syri i Kaltër som det heter på albansk. Her er det atten kilder som flyter sammen og former en fascinerende øyeformet kilde. Det krystallklare vannet er forfriskende kjøling, og attraksjonen trekker en rekke besøkende denne varme dagen.
Imponerende Butrint
Siden sol og bad ikke er det som frister mest, til tross for at vi har base i badebyen Saranda, kjører vi til den gamle byen Butrint. Kjøreturen er på rundt en halvtime.
Ruinene ligger på en liten halvøy mellom Korfusundet og Butrintsjøen, og er en av Albanias største attraksjoner.
Butrint, som også er å finne på UNESCO sin verdensarvliste, ble grunnlagt av illyrere. I antikken ble den kjent som en pilegrimsby for de som dyrket legeguden Asklepios.
Det er som å vandre gjennom en historiebok, og hver del tar oss med på en reise gjennom århundrene.
De imponerende bymurene ble bygd allerede på 300-tallet f.Kr. Butrint ble deretter erobret av romerne under Julius Cæsar og Augustus koloniserte byen i 167 f.Kr. Det bysantinske riket tilførte byen rikdom og rundt 10 000 innbyggere.
Fra 1000-tallet kjempet normannere, angevinere og republikken Venezia om makten i området. Butrint ble brukt som base for normannerfyrsten Bohemond i 1081 da han bygde opp en stor flåte for å erobre Konstantinopel (dagens Istanbul), og da muslimske Suleiman I prøvde å ta Korfu på 1600-tallet.
I løpet av middelalderen ble Butrint fraflyttet, og på begynnelsen av 1800-tallet var det igjen en beskjeden fiskerlandsby rundt en venetiansk borg.
Den historiske byen ble gjenoppdaget i 1928. Besøkende kan utforske et romersk bad, amfiteater, en villa, kapellruin fra 400-tallet og en basilika fra 500-tallet. Museet ligger i en venetiansk borg fra 1300-tallet.
Se Albania før det er for sent
Vi avslutter rundturen i Albania med noen timer på stranden i byen Ksamili. Dessverre ble det ingen stor (eller hyggelig) opplevelse. Solsengene står tett i tett, og prisen per seng er altfor høy til at det er verdt det. Men et bad i Det joniske hav var en fin avslutning på reisen.
Innlevering av leiebil ble en heller ubehagelig opplevelse. Eieren var langt mer hyggelig da vi hentet bilen. Nå var det sure miner og krangling om refusjonen han lovet oss.
Men den lille metallboksen tok oss rundt i Albania og ga oss gode minner.
Vi har opplevd storbyen Tirana, utforsket ruiner og koselige gamle byer med lokal atmosfære. Stoppe for kuer og sauer som skal over veien, utforsket middelalderborger, spist lokale retter og hatt hyggelig samtaler med lokale. Vi har sett vakker natur, badet i havet og forbannet rundkjøringene.
Albania er annerledes enn de fleste land i Europa. Det er fortsatt ekte og genuint. Et land hvor masseturismen ikke har kommet (enda).
Mer inspirasjon til Albania:
9 grunner til å besøke Albania
