Ankomsten vår skaper reaksjoner. Plutselig blir det liv i hundene, og stillheten blir brutt av bjeffing, småklynking og litt uling. Noen av de firbeinte er klare for en tur mens andre er litt mer døsige tidlig på morgenen.
Sjefen selv, Sherlock, sitter oppe på huset sitt og speider utover. Han skal lede hundespannet «mitt». Så snart jeg ser inn i de vakre øynene hans, vet jeg at jeg er i trygge hender. Eh, poter!
Hundekjøring har stått på bucket listen lenge, og nå skal endelig drømmen gå i oppfyllelse!
Hundekjøring på Svalbard
Snøsmeltingen på Svalbard begynner i midten av juni, og for sommermånedene betyr det at hundekjøringen går fra slede til vogn.
Tåken henger som en tjukk grøt over Longyearbyen da jeg blir hentet av guiden Mads utenfor hotellet.
Han setter kursen mot hundegården til Green Dog Svalbard, som ligger i Boltedalen, 12 kilometer utenfor byen.
Her venter Sherlock, og resten av gjengen, som skal ta meg med på en uforglemmelig tur gjennom Svalbards vakre landskap.
Først er det tid for omkledning, og jeg får (heldigvis) utlevert varm dress, støvler og votter.
Deretter går turen inn i hundegården, hvor jeg får møte hundene. I motsetning til andre hundekenneler på Svalbard, er hundene til Green Dog en blanding av grønlandshund og husky. Men de er ikke noe mindre bedårende av den grunn!
Kennelen er delt inn i mindre avdelinger, og hver guide har ansvaret for sin egen kennel, med 30 hunder. Disse fordeles på seks hundespann, som kun guiden bruker på turer. Dermed kan Green Dog tilby turer med små grupper på opptil åtte gjester – og alltid med guidens egne hunder. Det betyr en langt mer intim og personlig opplevelse, noe som eventyret enda bedre.
Sherlock sitter rolig og venter. De brune øynene lyser av klokskap og intelligens, og holdningen hans utstråler trygghet, selvtillit og vennlighet. Akkurat de egenskapene du ønsker i en hund som skal lede syv andre hunder – med meg i vognen – på et fartsfylt eventyr.
Hvem får være med på tur?
Etter en runde gjennom kennelen, alle hundene må jo få litt kos, gir Mads beskjed om at det er på tide å sele opp de firbeinte.
Hundene, som var ganske avslappet og rolige, våkner til live. Akkurat som de vet at nå er utvelgelsens tid kommet. Et organisert hundekaos følger, og bjeffenivået stiger til topps. De pelskledde firbeinte logrer med store haler, river litt i lenkene og bykser ivrig for å vise at de er klare til å dra på tur. Vakre øyne ser bønnfallende på oss: Velg meg! Velg meg!
Etter en kort introduksjon om hvordan vognen fungerer, kjørerens oppgaver og ansvar og kjøreturen, er vi klare for avgang.
En, to, tre – LØP!
Hos Green Dog får du være med å hente hundene, sette på selene og spenne dem fast til vognen. En fin introduksjon til opplevelsen, fremfor at du står og ser på at guiden gjør jobben.
Jeg sitter på med Mads, som gir hundeflokken klarsignal, og så er vi i gang.
Bjeffingen har opphørt – nå er det løping som gjelder. Nest etter oppmerksomhet fra mennesker, er løping nummer to på favorittlisten til våre pelskledde venner.
Vognen er komfortabel å sitte i og Mads er stødig der han styrer spannet fremover langs veien. Tåken letter og Svalbards arktiske landskap åpenbarer seg foran oss. Det er til og med antydning til blå himmel, riktignok langt i det fjerne, men det gir håp. Noen reinsdyr gresser rolig i veikanten og en stor flokk med fugler slapper av ved vannkanten.
Hundene trekker ivrig og jeg klarer ikke stoppe å smile. Den klare og litt kjølige luften gir roser i kinnene mens vi kjører mot Endalen.
Tørste snuter
Så er det på tide med en vannstopp. Det er viktig at hundene får slukke tørsten underveis. Selv om jeg ikke er så glad i temperaturen denne dagen, synes hundene det er varmt. Om vinteren kan de spise snø og kjøle seg ned, men om sommeren er det nødvendig med væske. Det er satt ut flere kanner med vann langs veien, og hundene ser frem til pausen.
Lange tunger, med snuter fulle av hundespytt, ser forventningsfullt på oss mens vi fyller bøttene. Lederhundene får først, og når de er ferdig, flyttes bøttene bakover i køen.
Mads minner om at bremsene på vognen må være på mens vi står stille, og at kjøreren må bli stående bakpå vognen. Hundene er snille og lydige, men de kan fort bestemme seg for å sette av sted, og da holder det ikke at man står igjen i veikanten og roper at de skal stoppe.
Med fornyet energi og noen bjeff fra minstemann i hundespannet, er vi i gang igjen. En tur ut i en relativt stor vanndam, nok en vannstopp og så er vi plutselig på vei tilbake til gården igjen.
Turen gikk så altfor fort!
Vi seler av hundene og det blir nok en runde i kennelen for å takke for en fantastisk tur og kose litt til.
Valpekos og våte nuss
Mads viser vei til den delen av kennelen hvor de pensjonerte hundene holder hus. Mer kos og hundenuss deles ut.
Når hundene skal pensjonere seg, legger Green Dog stor vekt på å finne gode familier til dem. Pensjonistene har funnet nye hjem rundt om i Norge, Sverige, ja til og med Australia, og nyter hverdagen som familiehund.
Det var ikke langt fra at jeg selv kom hjem med et nytt familiemedlem (kanskje neste gang)!
Men Mads har mer på lager han. Neste stopp er kennelen hvor valpene holder til (som ikke gir mindre lyst på hund). Her blir det trengsel rundt døren, og alle firbeinte må frem for å hilse på de nyankomne – og dele ut suss og kos. Alle tobeinte skal få litt kjærlighet. Absolutt ikke meg imot!
Dyrenes ve og vel er viktigst
Besøket avsluttes med en tur i tømmerhytta hvor Mads serverer vafler, kakao og kaffe.
Eierne av Green Dog, Martin Munck & Karina Bernlow, kom til Svalbard etter mange år på Øst-Grønland. Det vises på interiøret. Her er det en rekke memorabilia fra deres tidligere hjemland. Settingen og stemningen er lun og avslappet, og vaflene smaker utmerket.
For Martin og Karina er hundenes velferd første prioritert, og de bor på kennelen slik at de kan være sammen med sine firbeinte, pelskledde venner hele tiden. I tillegg har de fire barn, som boltrer seg i et paradis med egen trampoline, husker, sandkasser, piratskip og slott.
Paret har også bygget alle hundehusene. Sledene som benyttes på vinterturene er en modernisert versjon av den grønlandske jaktsleden. En del av hundefôret blir fanget av paret selv.
Guidene bor også på gården, og det er ingen tvil om at hundene er i trygge hender.
For en førstegangshundekjører var dette en magisk opplevelse. Jeg kommer tilbake for å kjøre hundespann når snøen dekker det arktiske landskapet på Svalbard!
