Sykkeltur på Dødens vei

Det føles nokså uvirkelig å sette utenfor fjellene i 4700 meters høyde på to hjul, med en fart på over 80 km/t. I alle fall når veiene svinger som spagetti, stupene er på flere hundre meter rett, rekkverk eksisterer ikke, biler, busser og lastebiler farer forbi i begge retninger og vinddraget gir deg ekstra fart nedover.

Det høres ikke genialt ut, å reise hele veien til Andesfjellene for deretter å sykle det som kalles Verdens farligste vei (Death Row). Men det var akkurat det som var planen. Vi får heller diskutere hvor smart det var i etterkant.

Sykkeltur på Verdens farligste vei i Bolivia

Eventyret begynner i La Paz

La Paz i Bolivia er visstnok verdens høyest beliggende storby, som er verdt å utforske. Med beliggenhet på 3600 meter sier det seg selv at de første dagene brukes til å kvitte seg med høydesyken.

Etter å ha ruslet rundt i byen i et par dager, kvalm og svimmel, kan jeg endelig begi meg ut på den virkelige grunnen til at jeg valgte La Paz: Verdens farligste vei!

North Yungas Road, som den egentlig heter, tar livet av rundt 300 mennesker hvert år. Den er også blitt en turistattraksjon, som lokker og utfordrer folk som søker et skikkelig adrenalinkick.

Tidlig om morgenen blir jeg hentet i en minibuss av god, gammel årgang. Vi setter kurs mot La Cumbre, startpunktet for sykkeleventyret, som befinner seg på 4700 meter. Veien faller 3600 høydemeter i løpet av 64 kilometer og turen avsluttes i landsbyen Yolosa (1100 meter).

Snøen ligger hvit rundt oss, det er bitende kaldt og frosten står som røyk ut av munnen på guiden når han gir oss instruksjoner om dagens etappe. Polstret som for en tur til Nordpolen setter jeg meg opp på sykkelen – ganske sikker på at jeg kommer til å fryse fast underveis.

Kroppen sitrer av spenning, og det tar ikke lang tid før kulden er glemt når du suser av gårde, med dødsangsten sittende i bakhodet. Det er ingen bilfrie soner, og fartøyer på fire hjul kommer fra begge retninger. Store, eldgamle lastebiler suser forbi – så tett at du merker de sneier borti sykkelvesten – fordi de selv skal unngå motgående biler og turister på sykkel.

Hjerteklapp og høy puls må medregnes på turen.

El Camino de la Muerte = Dødens vei.

Verdens farligste vei

Kjært barn har mange navn, og Verdens farligste vei er intet unntak. Den offisielle engelske versjonen er North Yunga Road, men den kalles også Grove’s Road, Coroico Road, Camino de las Yungas eller min favoritt: El Camino de la Muerte = Dødens vei.

Veien ble bygd av fanger under krigen mellom Bolivia og Paraguay i perioden 1932-35. Den har ikke blitt modernisert så her er det verken rekkverk, skilt eller lys. Mesteparten av veien er ikke en gang asfaltert.

I 1995 ble den erklært som den farligste vei i verden. En dødsfelle på to eller fire hjul, hvor sjåførene henger ut av vinduet for å se nøyaktig hvor mange millimeter det sporløse dekket er fra den løse gruskanten, på de verste strekkene.

Entusiastiske syklister startet moroa på 1990-tallet og veien er perfekt for de som søker en ekte fartsopplevelse. De opplever det hele litt annerledes enn sjåførene i lastebiler fra eldgamle tider.

Etter noen kilometer oppdager jeg at jeg, utrolig nok, ikke har frosset fast i setet. Hendene slipper litt etter litt det intense grepet i styret, skuldrene senkes og kroppen slapper av. Begynner å få litt taket på dette nå, og jeg tenker at det får gå som det går. Bedre å nyte turen – og ikke minst – farten.

Sykkelen tar meg trygt gjennom en mørk tunnel, hvor det er nesten umulig å se noe som helst. Jeg håper intenst at veien går rett frem inni her, ellers blir det et kraftig møte med fjellveggen. Det kan medføre et forklaringsproblem til forsikringsselskapet.

Heldigvis ofret vi litt brennevin til gudinnen Pachamama (Moder jord) for hell og lykke før vi kastet oss på syklene. Jeg håper inderlig at hun var fornøyd med offergaven og følger meg hele veien.

Vinden blåser i ansiktet. Rundt meg strekker de magiske toppene på Bolivias vakre fjellformasjoner seg mot himmelen. Jeg tenker at dette er slett ingen dum dag å dø – jeg dør i alle fall i et av Guds vakreste landskaper.

Jeg dør i alle fall i et av Guds vakreste landskaper

Flere offergaver

Da vi startet var det bikkjekaldt, men jo lenger ned du kommer, jo varmere blir det. I drikkepausen kaster de ytterste plaggene.

Noen løshunder kommer bort for å se om vi har noe mat. Guiden gir dem noen matbiter, noe som er litt uvanlig i Bolivia. Han forteller at det er viktig å ta vare på hundene. Det sies at sjelen til døde sjåfører har tatt bolig i løshundene, og at de gir beskyttelse under turen.

Til tross for tidligere offergave sørger jeg for å mate hundene med kjeks – man kan aldri få for mye beskyttelse!

På full fart ned Verdens farligste vei

Nye farer truer

Asfalten ender og grusveien byr på nye utfordringer. Guiden kommer med flere advarsler om farene som venter. Solbrillene rettes på og hanskene strammes. Trekker pusten dypt og så bærer det av sted igjen.

Det suser i ørene, sykkelen rister og farten øker. Passerer et kors i veikanten, så et til og et tredje. I 1994 ramlet hele 24 kjøretøy utenfor kanten. Korsene står tett i tett, det eneste autovernet som finnes.

Full fart, og så bremser jeg og sladder «elegant» gjennom den ene skarpe svingen etter den andre. Enkelte steder er pulsen godt over det som er sunt og blodet dunker i ørene. Jeg kan høre hjertet slå gjennom skjorten. Noen av svingene er veldig skarpe, og det er flere hundre meter rett ned.  Ikke ser du hva som kommer mot deg rundt svingen heller.

– Kjære Pachamama, vær med meg hele veien, tenker jeg mer enn én gang.

Grusveien byr på nye utfordringer

I will survive! 

Under meg, laaangt der nede vitner et rustent bilvrak om et menneskes skjebne. Nervene er i høyspenn da jeg tråkker gjennom en stor vanndam, som for øvrig har skylt bort store deler av veien akkurat her.

En gammel buss sliter seg oppover, sakte, som om den sitter fast i honning. Bussen passerer med noen centimeters klarering, det høres ut som om den ber om nåde. Som om den er døden nær. Noe den for så vidt er.

Bremser litt, for det er nesten umulig å se veien på grunn av støvet, som setter seg godt fast i halsen.

Støvet løser seg opp og viser frem et fantastisk landskap. Jeg tråkker på litt, her er det flatt og greit. Adrenalinet koker og bruser i kroppen.

Endelig fremme – med livet i behold. Støvete og svett, krampe i hendene, øm i leggene og solbrent på kinn og armer. Pulsen er godt over det normale og hjerterytmen ikke helt som den burde være.

Jeg ønskes velkommen ned av Bolivias vakre jungel. Et grønt teppe hvor det passer perfekt å rope høyt av glede: HURRA – JEG OVERLEVDE SYKKELTUREN PÅ VERDENS FARLIGSTE VEI! 

Jeg overlevde sykkelturen på Verdens farligste vei

Verdt å vite:

  • Jeg brukte Gravity Bolivia som operatør for turen på Verdens farligste vei.
  • Ta deg god tid underveis. Dette er IKKE en konkurranse om å komme først ned. Du kan sykle i et tempo du er komfortabel med.
  • Inkludert i pakken er transport fra La Paz, Mountain Bike, briller, hansker, hjelm, drikke, profesjonell guide og følgebuss. Du får en DVD og T-skjorte som bevis på at du overlevde turen.
  • Turen starter i La Cumba (4700 meter) og avsluttes i landsbyen Yolosa (1100 meter) hvor lunsjen venter.
  • Avreise fra La Paz klokken 07:30 og retur rundt 20:00. Sykkelturen varer mellom 4-5 timer.
  • Du kan enten returnere med buss til La Paz eller overnatte på La Senda Verde Animal Rescue. Jeg valgte sistnevnte og det var magisk. Neste dag er det transport til byen Coroico og så buss tilbake til La Paz.
  • Du kan også kombinere med frivillig arbeid på La Senda Verde Animal Rescue.
  • Unngå perioden desember til mars da det er regntid og sykling anbefales ikke.

Fantastiske La Senda Verde Animal Rescue i Bolivia

Mer inspirasjon til Bolivia: 
Bolivias salte side
Kampklare kvinner inntar ringen

Follow:
Del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site is registered on wpml.org as a development site. Switch to a production site key to remove this banner.