Langt ute i Stillehavet ligger noen fantastiske øyer. Her er det naturens krefter som hersker og briljerer. I 1835 ankom Charles Darwin, og hans oppdagelser påvirket hvordan mennesket så på både natur og dyr.
Det er selvfølgelig snakk om Galapagosøyene!
Velkommen til Santa Cruz
Flyet svever høyt over havet før det gjør en sving og formelig stuper nedover. Utenfor vinduet, gjennom skydekket, åpenbarer det seg 21 øyer i ulike størrelser. Under meg, på akkurat disse øyene gjør naturen som den vil og mennesket må bare innfinne seg med at slik er det.
Kabinen blir sprayet med en desinfiserende veske i håp om å drepe mest mulig utenforstående bakterier. Passasjerene er så ivrig at flyvertinnen nesten ikke får åpnet døren før flokken er på vei ut. For de aller fleste tilreisende er dette en reise de foretar én gang i livet: Høye forventninger og mye penger er investert i opplevelsen.
Jeg befinner meg på øya Santa Cruz hvor båten som skal bli mitt hjem for de neste fem dagene venter. Det å bo på en båt frister ikke, med tanke på hvor lett sjøsyk jeg blir. Bare å bite tennene sammen og håpe på det beste. Båt er desidert den beste måten å se Galapagos på.
Allerede på vei mot havnen er det tydelig at dette er dyrenes territorium. En stor og glatt sjøløve sover søtt på benken, marineiguaner klatrer på veggene, pelikaner slapper av i trærne og fargerike krabber sidestepper langs bakken.
Disse avsidesliggende øyene fremstår allerede som et paradis.
Eventyret er i gang!
Mannskapet fjerner sjøløvene som hviler på nedre dekk, hever ankret og kaster loss. Båten har stø kurs mot Espanola, den sørvestligste av øyene. Skumsprøyten slår opp langs båtstripen.
En fregattfugl slår seg ned på rekkverket. Noen minutter senere blåser den opp sin røde hake. Skjønnheten minner litt om en ballong i ferd med å sprekke. Han gjør seg skikkelig til, denne fregatten som hedrer oss med sitt nærvær.
Båtene har ikke lov til å ankre opp på øyene. Gummibåter frakter gjestene inn til hver øy. Utfordringen er å komme seg trygt og tørt i land. Det innebærer en mindre grasiøs avstigning, hvor noen ramler i vannet. Du må uansett regne med å bli våt på beina. De siste meterne til land må du vasse.
Dagen byr på selve definisjonen av en-gang-i-livet-opplevelse.
På programmet står nemlig svømming med sjøløver!
Øya Espanola frister med kritthvite sandstrender hvor Galapagos-sjøløvene ligger spredd – både ved siden av, over og under hverandre.
Lek sisten med sjøløvene
Disse elegante skapningene, som er endemiske til Galapagosøyene, elsker nemlig å leke med besøkende. Tro det eller ei, men det er sant. De svømmer om kapp og leker med deg i bølgene.
Jeg er rask med å få på meg maske og svømmeføtter og kaster meg ut i vannet. Det tar ikke lang tid før sjøløvene vil være med.
En kjapp jakt med sisten (jeg tapte klart) før et av mine livs høydepunkter oppstår: En liten, nysgjerrig sjøløveunge nærmer seg forsiktig. Han bikker hodet litt frem og tilbake før han kommer tett innpå meg og legger snuten helt innpå masken min. I noen sekunder ser jeg ungen rett inn i de vakre øynene før han dukker under meg. Det er svømmeføttene som har fanget hans interesse. Han dulter lekent borti dem flere ganger med sine ”føtter”. Plutselig er det noe annet som fanger hans oppmerksomhet; borte er han. Lite vet han at han nettopp ga meg et minne for livet!
Vel tilbake på land er det lunsj (med streng beskjed om at absolutt alt av søppel og matrester må tas med tilbake til båten).
Vandreturen langs stranden blant sjøløvene vil heller aldri bli glemt. Noen av sjøløvene lubber ned for å ta seg en dukkert, andre ruller elegant i bølgene. De resterende sover søtt side om side. Det er flust med nesten-nyfødte unger, som overvåkes nøye av mammaene sine. For et syn!
Møt verdens største fugl
Espanola er også det eneste stedet i verden hvor bølgete albatross hekker. De er ikke bare de største fuglene på Galapagos, men i hele verden. Vingespennet er på opptil 2,5 meter og de har en helt spesiell evne til å gli i luften.
Jeg har maks flaks som er her i hekketiden, og for en oppvisning det er. Albatrossens ritualer består av masse klikking med nebbene, dansing, fekting og duettsang. En rytmisk kjærlighetsdans som virkelig underholder. Når de først finner en partner så deler de resten av sitt liv sammen. Fugleverdens Romeo og Julie altså.
Ikke noe stress på Santa Cristobal
Til tross for at solen skinner og havet er nesten still, føler jeg meg elendig. Sjøsyken har sugd all energi og mot fra en stakkars nordboer på tur. Likblek og slapp ramler jeg nærmest ned i gummibåten. Lener meg slapt mot kanten. Sjøsprøyten er forfriskende. Jeg lar kropp og hode restituere seg av tanke på hva som venter på Santa Cristobal: Kjempeskilpaddene!
Endelig på fast og stø grunn. Foran meg ser jeg selve symbolet på Galapagos. Det går ikke fort – en labb foran den andre. Sakte, sakte. Fyren har all verdens tid han.
Skulle bare mangle, med tanke på at kjempeskilpaddene kan bli nærmere 200 år gamle. De slutter heller aldri å vokse. Noen av dem er veier over 250 kilo.
Det er som å møte en skapning fra urtiden. De er så vakre at jeg forelsker meg pladask.
Skilpaddene har to typer skjell: Bueformet eller salformet, alt ettersom vegetasjonen på øya der den lever. Verdens største skilpadde, som disse, finnes bare på seks øyer på Galapagos, samt på Seychellene.
De forheksede øyene
I tillegg til disse uforglemmelige øyeblikkene, var dagene fylt med Darwins finker, havsuler, krabber, hai, marineiguaner, blåføtter, albatrosser og flamingoer. De inneholdt spektakulære solnedganger, gode måltider, dyktige guider, delfiner som svømte ved siden av båten og en stor dose sjøsyke og uvelhet.
Dyrene på Galapagosøyene har tilpasset seg. De har utviklet forskjellige nebb, farger, størrelser og evner for å overleve på disse vidunderlige og forheksede øyene. Vi mennesker har mye lærdom å ta med oss.
Øyene vil synke i havet og forsvinne. Men livet på land vil overleve. På Galapagos dannes nye øyer, gammelt svinner hen og nytt liv oppstår. En evig runddans i livets sirkel…
Jeg elsker å utforske og oppdage nye steder, og reiser sjelden tilbake til et sted. Galapagosøyene er et unntak og jeg kommer gjerne tilbake. Igjen og igjen og igjen…
Alle gode ting har en slutt. Også mitt opphold på Galápagosøyene dessverre.
Det er ikke uten grunn de kalles ”De forheksede øyer” – for forhekse og trollbinde gjør de – og jeg håper forhekselsen aldri slipper taket.
”Det er ikke den sterkeste av artene som overlever, heller ikke den mest intelligente, men den som responderer best på endring”.Charles Darwin (1808-1882)
Mer inspirasjon til Galapagos:
10 grunner for å besøke Galapagosøyene
Alt du trenger å vite før du besøker Galapagosøyene
Galapagosøyene: Måned for måned
