Landskapet som åpenbarer seg er vakkert og unikt her på 3810 meters høyde. Titicaca-sjøen skvulper på grensen mellom Bolivia og Peru. Små øyer stikker opp som paddehatter i vannet, hvite strender på bredden og blågrønne bølger slår innover land.
Sivbåter med lokale fiskere er på vei hjem med dagens fangst og turistene tripper ivrig på bryggen mens de venter på båten som skal ta dem med ut.
Innsjøen er den høyst beliggende, farbare sjø i verden og har et areal på over 8500 kvadratkilometer. Det er imponerende saker Moder Natur har skapt.
Myten lever fortsatt
Solen skinner og bølgene slår oppover siden i det båten tøffer ut fra den lille bryggen. Små sivbåter passer oss i rolig tempo. I horisonten skimtes flytende sivøyer hvor befolkningen bor under høyfjellssolen. Spredt utover er det totalt 41 øyer, hvorav de aller fleste er ubebodde.
Titicaca er selve utgangspunktet for inkaenes skapelsesberetning. Soløya på den bolivianske siden har en spesiell plass hos den innfødte befolkningen. Det var nemlig her Manco Cápac og Mama Ocello, barn av solen og månen, steg opp av innsjøens vann. Ifølge myten ble de sendt ut for å spre lys i mørket, og grunnlegge det som i dag er byen Cuzco.
Kapteinen styrer båten med stø hånd og en av besetning serverer te og kjeks. Han forteller om de mange høykulturene som har etterlatt seg spor i området, og at disse er langt eldre enn inkakulturen. Tiwanaku ved Bolivias bredder blir betraktet som den mektigste, det svunne imperium, og eksisterte i perioden 400 f.Kr til 1000 e.Kr.
Da kapteinen hører at jeg er fra Norge smiler han bredt og spør om jeg har hørt om Thor Heyerdahl. Jeg nikker og sier at jo da, han kjenner jeg til.
– Du skjønner, de sivbåtene som du ser rundt om på sjøen, de brukte Heyerdahl som modell da han bygget flåten Ra, informerer han videre.
Forståelig nok, siden mange forskere mener at inkakulturens opprinnelse er nettopp her ved Titicaca-sjøen.
De flytende sivøyene
Målet for dagen er øyene Los Uros, eller de flytende sivøyene. Her er det et fascinerende samfunn, som har gjort et liv på vannoverflaten til sitt levebrød. Kulturen er fargerik, fascinerende og festlig.
Totalt er det 86 øyer, men kun halvparten har kontakt med turistene. Urosindianerne er et sjarmerende folkeferd og ønsker oss velkommen med varme smil.
Øyenes befolkning lever av og på totorasiv, som det vokser rikelig av i sjøen. I tillegg livnærer de seg av jakt, fiske og turisme.
Øyene er festet i bunnen med ankre. Sivet pakkes og bindes og utgjør en art pontoner, som byttes ut etter hvert som det forråtner. På øyene er det også utsiktstårn så beboerne kan varsle hverandre om det for eksempel skulle oppstå brann. Men la deg ikke lure og tro at de ikke vet hva teknologi er. På enkelte av hyttene er det solcellepanel og lyden fra en tv strømmer ut av en stue. Såpeoperaer er populært verden over.
Guiden forteller at øyene ble anlagt i inkatiden av indianere som ønsket å unnslippe fiender. I dag snakker øyboerne quechua og aymara.
Ifølge legenden hadde uros-indianerne sort blod som hjalp dem med å overleve nettene på vannet og beskytte dem mot drukningsdøden. Sant eller ikke, historiene er meget fascinerende.
Overnatting hos en lokal familie
På øya Taquile er det lett å se hva innbyggerne livnærer seg av. Rekke på rekke med poteter og mais nyter godt av solens varme stråler. Øya er ikke mer enn 6 kilometer lang, og hjem til 1700 mennesker. De livnærer seg stort sett av fiske og landbruk. På øyas høyeste punkt (4050 meter) er det rester av noen inkaruiner.
Målet for dagen er den mindre besøkte øya Amantani, hvor overnattingen skjer hos en lokal familie. De bor godt oppe i høyden, og turen er slitsom for en som ikke er vant til høyden. Jeg hiver etter pusten og er glad for at jeg ikke har mer enn en liten ryggsekk å drasse på.
Smilende øyboere vinker og hilser mens jeg traver i vei oppover og oppover. Bakken virket ikke så lang da jeg startet; nå føles det som om toppen flytter seg lengre og lengre vekk.
Du gjenkjenner de lokale på den tradisjonelle påkledningen. Hos mennene består den av en hvit bondeskjorte, sort vest og hatt. Er hatten rød betyr det at mannen er gift. Er den delvis hvit er han singel. Kvinnene er iført kjoler, gjerne med flere lag underskjørt, og blåsorte sjal i ull.
Tungpustet, svett og tørst ankommer jeg vertsfamilien og ønskes velkommen inn i det trivelige lille huset.
Kjøkkenet er varmt og lunt, det lukter godt fra kjelen og noen høner tripper rundt beina mine. Moren snakker kun spansk så datteren på 14 oversetter. Jeg setter meg ned ved bordet og får servert en kopp rykende varm kakao og en velsmakende suppe.
Turister mot de lokale
På rommet ligger en fargerik lue på sengen og venter. Det er en velkomstgave, som du skal betale litt for når du reiser.
Kunsthåndverket på sivøyene er noe av det flotteste i Peru og arbeidsfordelingen er klar: Kvinnene vever mens mennene strikker alt fra ponchoer, belter, vesker, hansker og luer.
Jeg spør datteren om de har flere på lager. Hun smiler varmt og vinker meg ned i stuen slik at jeg kan velge de jeg vil. Luene blir perfekte gaver til venner og familie hjemme. Dessuten gir det familien et lite økonomisk tilskudd.
Alle besøkende som kom med båten samles på det lille torget hvor vi utfordres til en fotballkamp mot de lokale. Det internasjonale laget består av både menn og kvinner, mens lokallaget stiller med et rent herrelag. Kvinner og barn er tilskuere.
Kampen blåses i gang og engasjementet hos både spillere og publikum er stort. Hjemmelaget har én stor fordel: De er vant til høyden! Bortelaget sliter nokså mye, og det er ikke mange meterne vi orker å løpe før det trengs en pust i bakken. Heldigvis er ikke banen så altfor stor og konkurranseinstinktet er sterkt.
Etter å ha ligget under med to mål, overvinner vi pustevansker og banker inn fire kjappe mål – som gir oss en (ikke så velfortjent) seier. Fotball blir tatt seriøst på øya, med overrekkelse av pokal og lagbilde, med begge lag naturligvis.
Vi inviteres med på den lokale ”puben” for en seiersdrink, og det skåles og skravles. I det lille, men trivelige lokalet er det trangt om plassen, men der det er hjerterom er det husrom.
Med hjelp fra høyere makter
Etter en nydelig hjemmelaget frokost tar jeg farvel med den herlige vertsfamilien.
Solen skinner på en knallblå himmel når båten begir seg på vei tilbake til Puno på fastlandet.
Plutselig fylles luften av kullsort røyk, som ikke akkurat lukter godt. Kapteinen kommer med et forskrekket utbrudd og assistenten hans iler til med en verktøykasse. Jeg er glad det ikke er meg som skal ned i ”maskinrommet”.
Motoren hoster og harker og fortsetter å spytte ut røyk. Den er tydeligvis sliten og lei av å frakte turister frem og tilbake. Med et siste stort braaahhhh sier den takk for seg.
Stor oppstandelse og heftige diskusjoner mellom mannskapet. Det fektes, viftes og veives og slåes iherdig med verktøyet. Båten driver sakte av sted, på vei tilbake mot Amantani. Bare å lene seg tilbake og la skjebnen bestemme hvor ferden ender.
Om mannskapet brukte ren muskelkraft, tekniske ferdigheter eller ba en bønn til sine guder er ikke godt å vite, men plutselig blir det liv i motoren igjen.
Vi er nok en gang på vei mot land…
Verdt å vite:
Reisen hit
Fly fra Lima eller Cuzco til Juliaca.
Du kan også ta buss fra Lima (21 timer) og Cuzco (7 timer).
Fra Cuzco kan du ta tog til Puno. Deretter er det en times kjøretur til Juliaca.
Fra Puno går båtene ut på Titicaca-sjøen og sivøyene.
Opplevelser
- Tur på Titicaca- sjøen med overnatting hos en lokal familie anbefales.
- Øya Amantani er mindre besøkt så legg overnattingen til denne øya.
- Husk å ta med en liten gave til vertsfamilien din.
- Taquile er berømt for sitt kunsthåndverk og vevde tekstiler, så kjøp med gaver til de hjemme.
Mer inspirasjon til Peru:
Magiske og makeløse Machu Picchu
I inkaenes fotspor gjennom Peru
